Datalagringsdirektivet skapte mye bråk i Norge før det ble innført. Mange har vært kritiske til konsekvensene denne typen lovgivning kan ha for personvernet.
Det var store protester i forkant av innføringen av EU sitt datalagringsdirektivet i Norge. Til slutt valgte likevel politikerne å følge Brussel i saken.
Nei til veto
Som i alle andre saker så langt valgte ikke Norge å benytte seg av vetoretten i EØS-avtalen. Det var mange som argumenterte for at dette var saken der man burde legge ned veto for første gang. Dette synspunktet møtte imidlertid motstand fra de mer EU-vennlige partene i samfunnet. Et argument som ofte blir brukt i denne sammenheng er at vetoretten ikke er reell. Konklusjonen til Stortinget var at Norge måtte implementere direktivet på vanlig måte.
Lagring av telekommunikasjon
Datalagringsdirektivet åpner for å lagre logger over nettbruk og telefonbruk for enkeltpersoner. Dette er et stort inngrep i livet til vanlige borgere i samfunnet. Det er ikke slik at man må være mistenkt for noe for å bli lagret informasjon om. Dette er noe som staten kan gjøre uansett i henhold til direktivet. Datalagringsdirektivet er et EU-direktiv som skal innføres i hele EU og EØS. Den eneste måten å unngå dette på hadde vært å bruke vetoretten som Norge har i henhold til EØS-avtalen. Det er dog et paradoks at Norge er et av de landene som raskest tilpasser sin lovgivning til nye EU-direktiver på tross av at landet ikke er medlem av unionen.
Enorm motstand
Datalagringsdirektivet er kanskje det direktivet gjennom tidene som har møtt mest motstand fra forskjellige deler av samfunnslivet. Et større antall organisasjoner og enkeltpersoner markerte seg i kampen for å forhindre innføringen av EU-direktivet. I tillegg var det uenighet blant de politiske partiene på Stortinget. Noen partier var for, men hadde sitt eget ungdomsparti mot seg. Hele debatten var anspent, og bar preg av de store konsekvensene som Datalagringsdirektivet medfører.
Svært uheldig for personvernet
I disse tider er det dessverre slik at stadig flere andre hensyn går på bekostning av personvernet til nordmenn. Det er vanlig å bruke argumenter som at det er viktigere å forebygge terror eller annen kriminalitet i samfunnet. Når man lagrer så mye informasjon om alle landets innbyggere i flere år så er det liten tvil om at dette går utover personvernet. Denne typen overvåkning bør begrunnes i hvert enkelt tilfelle, og ikke være noe alle opplever. Tidligere måtte man ha en rettslig kjennelse for å kunne gjøre denne typen inngrep i folks privatliv. Sånn burde det fortsatt være i et demokratisk samfunn der personvernet burde være prioritert.
Datalagringsdirektivet er dessverre svært uheldig for personvernet. Altfor mange andre hensyn har her blitt prioritert over privatlivet til samfunnets borgere. Det er beklagelig at EU stadig går i retning av mer overvåkning, og lagring av opplysninger om egne borgere. Dette vil ikke nødvendigvis føre til økt sikkerhet, men i verste fall bare føre til uheldige inngrep i livet til vanlige mennesker. Så lenge Norge har dagens politikk i forhold til EØS, så er det imidlertid lite som tyder på at Datalagringsdirektivet kommer til å bli tatt ut av lovverket med det første.